Den første turen.
Født og oppvokst på Bekkestua.
Min aller første skogstur var sammen med med mor inn til noe som het Sagstua. Eller Saghytta.
En liten tur innover på skogsbilveien fra Øverland
lå det en rødmalt liten stue på høyre side. Selv om stua var liten, bodde det et gammelt ekstepar her. Tror de het Pettersen. Her solgte de sjokolader og Solo. Vi satt på hjemmelagde kurvmøbler ute og koste
oss, før vi returnerte til Øverland. Må ha vært tidlig på 50-tallet. Langt nok for en liten pjokk. Opplevelsen festet seg i et lite barnesinn. Stua står der den dag i dag.
BRUNKOLLEN hadde jo "alltid vært
der". Brunkollens tilblivelse, se annet kapittel. Stedet var et av de første målene for meg med ski på bena. På Bekkestua
sto det en gang en hest med vogn utenfor det gamle Samvirkelaget. Det var Johnsen fra Brunkollen som skulle handle til weekenden. Han hadde ikke egen hest, men jeg tror han lånte hest på Nygaard av fam. Bastiansen. Nygaard var et gårdsbruk
ved Muren. Videre var det opp "kleiva" til Brunkollen. Ca 1.8 km. Her vet jeg at han hadde mange turer opp med tung sekk. Når hesten sto på Bekkestua fredager, visste vi at vi kunne bestille overnatting på Brunkollen til ham. Dette
benyttet vi unge oss av mange ganger. Tror det dengang kostet 1 krone.
Etterhvert ble alle Skistuene i marka mine mål. 14 år gammel sto jeg i "Toddy"kø på Løvlia og tegnet medlemskap i
Skiforeningen. Dengang het bestyrerparet Christensen.
Så ble det Trekkhundklubben og ambulansekjøring med hundespann til de forskjellige stedene i Marka. Det var i Marka jeg "levde", og jeg ble veldig godt kjent i Bærumsmarka og på
Krogskogen. Brunkollen ble fortsatt drevet til godt ut på 60-tallet av bestyrerparet Johnsen.
Brunkolen ble helt og holdent "hånd-drevet" . Uten vei, vann og strøm, - men med utedo. Burde kanskje vært et av progammene
fra "der ingen skulle tro at noen kunne bo". Men det var langt senere. Jeg beundret herr og fru Johnsen for det livet de hadde skaffet seg her. Så fredelig og rolig, men allikevel med mange hyggelige mennesker som kom på besøk. Tenk å
kunne bo i Marka, - noe som for meg fremsto som et Eldorado. Et frø hadde blitt sådd...
Men, alt har en slutt, og når ekteparet ikke lenger kunne drive stedet lot Bærum Kommune stedet midlertidig bli overtatt av Trekkhundklubben,
mot at de holdt åpent for en enkel servering for publikum i weekendene. Etter et par år på denne måten og med noe ustabil drift, bestemte BK og Trekkhundklubben for å ansette en bestyrer som skulle bo der fast.
Jeg fikk spørsmålet om jeg kunne tenke meg det? Dette er hva jeg vil kalle at man kommer til forskjellige veikryss her i livet hvor man må ta valg. Før dette hadde jeg en noe vinglete utdannelsesperiode. Interessene
sprikte i mange retninger og jeg hadde ikke klart å lande. Litt teknisk utdannelse hadde jeg dog fått med meg. Jeg sa meg interessert, men ba om litt betenkningstid. Skulle man si ja til et slikt tilbud, måtte man tenke langsiktighet.
Da var det ikke lenger kun snakk om en weekendtur. Og så burde man vel helst være et par?